29. okt startet herved min foreldrepermisjon! Det å vite at man ikke lenger er sykemeldt, men har permisjon, er faktisk ganske deilig. Liker ikke helt tittelen sykemeldt. Og idag er selveste 1. nov. første dagen i den måneden som Max skal bli født! Med mindre han presterer å nedkomme skikkelig over tiden da, type ellvedager over tremin...
Innimellom all denne utålmodigheten min skal jeg være så ærlig å innrømme at den kommer noen små øyeblikk hvor jeg tenker at jeg kunne godt vært gravid for alltid. Å innse at livet mitt snart kommer til å bli snudd opp-ned av en liten babygutt er vanskelig. Nesten så jeg ikke tror på det. Det kan ikke være sant. Hele svangerskapet må være en stor missforståelse... Med to uker og fire dager, eller bare 18 dager om du vil, igjen til den magiske 19. nov. kan man nesten få litt panikk! Det er jo ikke lenge til i det heeele tatt! Skal si tankene mine får kjørt seg om dagen. Jeg føler meg som et lite barn som gleder seg til julaften. Men jeg vet ikke helt når den kommer, vet bare at det er snart. Og inners inne vet jeg at det er SANT. Jeg har et ufødt barn i magen. Made by Jørn & Maria. Det kommer til å ligne litt på oss?! Personlighet, utseende, væremåte....
Dette må være et av livets største undre...
Bildet er hentet fra google
Tabitha sa i dag, "Jeg kan nesten ikke tro at vi får en baby snart." Og det er nok litt vanskelig for mammman også. :) Man har ventet så lenge, og nå er det ikke lenge igjen. Og plutselig vet man ikke om man er klar allikevel? Men når vi har babyen i armene så skjønner vi det nok. :) Ha en god uke! Klem
SvarSlettHehe, ja helt sikkert! Litt blanede følelser, men tenk for en glede når man endelig, som du sier, har babyen i armene! En god uke til deg og dine også :) Klem <3
SvarSlett