31 uker...

Åkej, nå begynner jeg å bli liiitt utålmodig.. Det er fremdeles to måneder igjen! For en tålmodighet jeg kommer til å få..! Magen synes jeg begynner å bli ganske svær faktisk, det er helt fullt med bebi inni der... Det å snu seg i sengen om natten har blitt et lite prosjekt som tar litt mer tid enn vanlig, og gjør at jeg våkner. Men å våkne om natta er vel noe av det jeg må venne meg med...

Jeg blir bare mer og mer glad i den lille rubinen vår da <3 Jeg tenker ofte på hvordan det kommer til å bli, når han flytter ut av magehulen sin. Kan ikke vente med å se han!

Det er vel på denne tiden mange begynner å tenke på fødselen, som ikke er like fjern som før. Jeg gruer meg absolutt ikke, jeg greier ikke å forestille meg hvordan den kommer til å bli, eller hvordan jeg vil ha det. Jeg hører de sier at det er vondt, men jeg greier ikke å forestille meg det engang. Men jeg tviler ikke altså! Jeg kommer sikkert å tro at jeg skal dø når det begynner å bli skikkelig vondt, men når jeg tenker meg om er det jo ganske mange som har overlevd en fødsel før meg. Jeg greier bare å forestille meg hvordan det vil bli når fødselen er over... Jeg gleder meg ikke veldig til oppholdet på sykehuset, å være pasient er rart når man er vant til å være den som skal hjelpe...

Her er forresten vuggen kommet opp i taket. Det var en liiiitt fustrert Jørnemann som i de sene kveldstimer borret fire hull i taket før han traff bjelken, og ikke kunne skjønne hvrfor det var så viktig å få hengt opp den vugga akkurat nå. Meg jeg skjønner det. Det er viktig å ha sånt no klappet og klart. Ellers får man ikke sove...

 

Nå skal mammaria ut å gå seg en tur i morgensolen, og så er det tid for å ta seg en tur på jobb ikveld. 

Ha en fortryllende dag alle sammen <3