Lillevennen er to uker!

Det har vært de to mest utfordrene, men også beste ukene i mitt liv! Babyen er bare skjønn og god, så lenge han får mat og kos (jeg mener MYYYYYE mat og MYYYYYE kos), så er han storfornøyd. Rutiner og sånt snakker vi ikke så høy om, da han som regel vil ha mye mat og kos også på nattestid.

Nå sover han i bæresjalet, så jeg fikk endelig spist en brødskive. Det er ikke så rart at jeg gikk ned alle gravidkiloene pluss et par til i løpet av en drøy uke. Ikke har man tid til å spise, babyen spiser vel nesten mer enn meg. Og på toppen av det hele har jeg greid på pådra meg en skikkelig brystbetennelse , som gjør at jeg helst vil ligge rett ut og sove 24/7. Liksom så det går an med en baby i hus, haha!

Amming trodde jeg virkelig ikke var så vanskelig, for ikke å snakke om så VONDT! Max må seriøst være den beste sugebebisen i hele verden. Først var det såre brystvorter. Blodige. Max gulpet blod i lange baner. Nesten litt nifst. Og før de blødene sårene har rukket å gro, så kommer den grusomme melkesprengen som raskt blir overlappet av det som viste seg å være tette melkeganger og deretter denne brystbetennelsen. Gleder meg virkelig til å ikke ha så sinnsykt vondt..! Den gode nyheten er at jeg endelig, for første gang siden fødselen kan sitte. Hurra!

Nå skal jeg beskue min vakre, skjønne diamant litt, komer sterkere tilbake....en annen gang...

-Maria

Velkommen til verden varke Prinsen vår

Endelig kom lille Max. Med bulder og brak meldte han sin ankomst 3. desember klokken 13.22.

 

Skjønningen var 4100 g, 53 cm og 37 cm i hodeomkrets

Han er selvfølgelig den vakreste i verden, og vi er helt betatt. Fødselen var laaaangt tøffere eg mer smertefull enn jeg noen gang kunne forestille meg. Og smertene stoppet jo slettes ikke når fødselen var over, så det tok litt tid før jeg kom til meg selv igjen. Kjærligheten til Max blir sterkere og sterkere for hver dag som går, og noen gangen når jeg ser på han triller tårene av takknemmlighet for at jeg får være mamma'n til denne nydelige babyen. At barn er en gave fra Gud er hvertfall helt sikkert.

Jeg skal komme med fødselshistorie og litt mer oppdatering etter hvert, men jeg er litt i min egen lille babyverden om dagen, så det meste tar tydeligvis litt tid....

Her er Max fem dager gammel.

-Maria

42 uker!!!

Nå begynner det bokstavelig talt å gå for langt. Nå kommer Max om et par strakser enten han vil eller ikke! Så nå har jeg gått min siste gåtur med gravidmagen min. I 11 minus. Fortsetter dette været blir det dårlig med trilleturer på oss. Heldigvis har Max en pappa som meeer enn gjerne passer han mens mamman gjør andre ting. Det eneste jeg MÅ gjøre er jo å amme. Og det kan vel fort bli mye av det, men jeg skal nok greie å få meg et par pauser i ny og ne hvis jeg kjenner at behovet melder seg.

I kveld skal jeg lage min siste middag før Max blir født. Og den blir nok (som vanlig) sterk. Veldig sterk. Taco med dunderchilipulver i. Nam. Sterk mat blir det vel ikke så veldig mye av så lenge jeg er matfatet til Max.

Virkeligheten går ikke opp for meg. Jeg som har forberedt meg siden 18. mars 2010 på å bli mamma kan vel ikke si at jeg føler meg så veeeldig mye klarere nå enn den gangen. Spesielt ikke nå som jeg har gått nesten to uker over termin og ingenting har skjedd. Spenningen som steg og steg da 19. november nærmet sank liksom litt igjen da datoen passerte og dagene gikk. Men nå har jeg ikke mer tid å forberede meg på. Jeg er øyeblikkelig MAMMA!