Anyway, her kommer bildene:
søndag 28. november 2010
Neida, jeg har ikke født/ jada, jeg er gravid enda
Her kommer et bilderas fra en aldri så liten photoshoot med Stine i snøen. Jeg kan jo si så mye som at det var kaldt. Ellers har vi en koselig 1. søndag i advent. Snøstormen øker julestemningen mange hakk selv om jeg kjente at jeg ble litt lei meg da jeg akkuart hadde brukt en god time på å måke hele inkjørselen for 1/2 meter snø, og da jeg var ferdig syntes det ikke.....
Anyway, her kommer bildene:
Åkej, det ble jo sykt mange da, men dette er vel noe av det siste vi så til den magen, så da får det gå...
Anyway, her kommer bildene:
torsdag 25. november 2010
Strekkmerker!
*SUKK*
Der kom strekkmerkene også. Det er opptil flere av de også. Minst to som jeg kan se pluss et på "undersiden" av magen. Fremdeles ingen baby. Og jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange dager jeg har gått over termin nå. Hvor mange ganger jeg har støvsugd og vasket gulv og dass og det som er for at alt liksom skulle være klart til jeg måtte føde. Og hvor mange ganger jeg har haltet meg gjennom vonde gåturer fordi det liksom skal hjelpe å sette igang fødselen. Humøret er på bristepunktet og motløsheten tar snart knekken på meg. :(
Der kom strekkmerkene også. Det er opptil flere av de også. Minst to som jeg kan se pluss et på "undersiden" av magen. Fremdeles ingen baby. Og jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange dager jeg har gått over termin nå. Hvor mange ganger jeg har støvsugd og vasket gulv og dass og det som er for at alt liksom skulle være klart til jeg måtte føde. Og hvor mange ganger jeg har haltet meg gjennom vonde gåturer fordi det liksom skal hjelpe å sette igang fødselen. Humøret er på bristepunktet og motløsheten tar snart knekken på meg. :(
onsdag 24. november 2010
41 uker
Og jeg er mer gravid enn noen gang! Lillegutt i magen gir ikke det MINSTE lille tegn på at han har tenkt å komme ut noen gang som helst egentlig... Han bare breier seg ut inni der og koooser seg i det alt for lille bassenget sitt.
Var på kontroll hos jordmor idag. Hun tok en titt på bebis med ul, for å sjekke om han hadde det bra og at det var normale mengder fostervann inni der. Alt så bra ut. Han følger vekstkurven sin, og hun forsikret meg nok en gang om han ikke kom til å være en spesielt stor baby. Jeg er dog ikke sikker på hva som ligger i begrepet "stor" og ville heller født en på 3 kg enn en på 4.
På fredag skal jeg tilbake for undersøkelse og da ringer hun til sykehuset i Tønsberg og får time til meg der, så regnet hun med at fikk komme onsdag eller torsdag. Jeg håper virkelig at han kommer før det så jeg slipper å bli satt i gang. Det er visst sånn at når fødselen blir satt igang blir den gjerne både lengere og tyngere/vanskeligere eller hva jeg skal si. Og det liker jeg ikke.
Jeg prøver å bruke dagene til å være så aktiv som mulig, men når man føler seg som et fjell er det sannelig ikke så godt å holde et spesielt høyt tempo hele dagen. Jeg har mistet all tro på at fysisk aktivitet kan sette fødselen igang, det eneste som skjer er at man får enda mer vondt på diverse steder enn man hadde først. Men uansett er det deilig med frisk luft og å bevege seg, så jeg kommer nok ikke til å slutte med det. Jeg har forøvrig vært stuptrøtt de siste dagene, og sovet en god del innimellom.....
Max er stort sett ganske så aktiv om dagene. Jeg er lut lei av å vente på han, men gleder meg mest til jeg faktisk skal få se den lille guttebebisen som har ligget så lenge inni magen min.
Var på kontroll hos jordmor idag. Hun tok en titt på bebis med ul, for å sjekke om han hadde det bra og at det var normale mengder fostervann inni der. Alt så bra ut. Han følger vekstkurven sin, og hun forsikret meg nok en gang om han ikke kom til å være en spesielt stor baby. Jeg er dog ikke sikker på hva som ligger i begrepet "stor" og ville heller født en på 3 kg enn en på 4.
På fredag skal jeg tilbake for undersøkelse og da ringer hun til sykehuset i Tønsberg og får time til meg der, så regnet hun med at fikk komme onsdag eller torsdag. Jeg håper virkelig at han kommer før det så jeg slipper å bli satt i gang. Det er visst sånn at når fødselen blir satt igang blir den gjerne både lengere og tyngere/vanskeligere eller hva jeg skal si. Og det liker jeg ikke.
Jeg prøver å bruke dagene til å være så aktiv som mulig, men når man føler seg som et fjell er det sannelig ikke så godt å holde et spesielt høyt tempo hele dagen. Jeg har mistet all tro på at fysisk aktivitet kan sette fødselen igang, det eneste som skjer er at man får enda mer vondt på diverse steder enn man hadde først. Men uansett er det deilig med frisk luft og å bevege seg, så jeg kommer nok ikke til å slutte med det. Jeg har forøvrig vært stuptrøtt de siste dagene, og sovet en god del innimellom.....
Max er stort sett ganske så aktiv om dagene. Jeg er lut lei av å vente på han, men gleder meg mest til jeg faktisk skal få se den lille guttebebisen som har ligget så lenge inni magen min.
mandag 22. november 2010
3. dag på "overtid"
..........................................................
Nå vurderer jeg å gå i hi eller rett og slett i dvale og komme fram igjen samtidig som Max. Men alvorlig talt så kan jeg jo ikke det. Istedet skal jeg ut å gå tur. I verdens største jakke. Med stor hette. Så ingen kan kjenne meg igjen og tute ørene mine fulle av at "du må jo skjønne at du skal føde nå!!" jada. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg vel den ungen vært ute for lengst. Noen ganger synes til og med jeg det er best å la ting skje i sitt eget tompo. Jeg er hvertfall ikke villig til å gjøre hva som helt for å få ungen ut. Og ja -den er jeg som sitter her og skriver. HAN KOMMER NÅR HAN ER KLAR!
Nå vurderer jeg å gå i hi eller rett og slett i dvale og komme fram igjen samtidig som Max. Men alvorlig talt så kan jeg jo ikke det. Istedet skal jeg ut å gå tur. I verdens største jakke. Med stor hette. Så ingen kan kjenne meg igjen og tute ørene mine fulle av at "du må jo skjønne at du skal føde nå!!" jada. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg vel den ungen vært ute for lengst. Noen ganger synes til og med jeg det er best å la ting skje i sitt eget tompo. Jeg er hvertfall ikke villig til å gjøre hva som helt for å få ungen ut. Og ja -den er jeg som sitter her og skriver. HAN KOMMER NÅR HAN ER KLAR!
lørdag 20. november 2010
1. dag på "overtid"
Ja for det er jo egentlig ikke ordentlig overtid før det har gått to uker! Men for meg er dette også overtid... For hver dag som går blir det bare større og større sannsynlighet for at småen kommer! Idag har jeg tenkt til å trene. Skikkelig. Tungt. Kanskje det funker idag....
Ellers så har jeg støvsuget og vasket litt idag. Fikk det plutselig for meg at det måtte være rent og ryddig her når lillegutt skulle komme slik at jeg ikke trengte å starte med det med en gang jeg kommer hjem fra sykehuset. Men det kan vel hende jeg må dra fram støvsugeren noen ganger til iløpet av dagene som kommer...
Ellers så har jeg støvsuget og vasket litt idag. Fikk det plutselig for meg at det måtte være rent og ryddig her når lillegutt skulle komme slik at jeg ikke trengte å starte med det med en gang jeg kommer hjem fra sykehuset. Men det kan vel hende jeg må dra fram støvsugeren noen ganger til iløpet av dagene som kommer...
fredag 19. november 2010
19.11.2010
Den store dagen har kommet. Og snart gått.... Den ble visst ikke så stor likevel. Men det er jo bare en dato. Og jeg fikk feil -igjen! Var jo så sikker på at småen skulle ha vært her nå. Istedet sitter jeg her som en strandet hval og tror at den ungen aldri har tenkt å komme ut. Det blir bare mer og mer vanskelig å forestille seg at jeg faktisk skal bli mamma. At den store kulen jeg har midt på magen bare skal forsvinne. At jeg noen gang skal bli i stand til å dra på meg mine gode gamle jeans. At jeg skal kunne løpe og hoppe likeså. Greier ikke lenger å se det for meg.
Idag har jeg sovet til klokken 14. Veldig lite typisk meg. Var mye våken i natt pga de fantastiske beina mine som nekter å ligge stille når jeg skal sove. Æsj. Føler meg helt tom (forstå det den som kan) og rar i hele meg. Isted skulle jeg kjøre hjem brodern, og på vei hjem greide jeg til og med å kjøre feil. Jeg tror ikke jeg er helt tilstede...
Det er ikke til å stikke bak en stol at jeg begynner å bekymre meg litt for at den bebisen vil være megasvær når den engang kommer. De lærde sier at de ikke vokser noe særlig etter uke 40, men det ligger sannelig å ganger godt i bakhodet mitt likevel. Det frister mer å føde en pitteliten Max liksom. han føles alt annet enn pitteliten ut. Han har blitt mye mer aktiv de siste dagene, og jeg kan noen ganger ikke stå vanlig rett opp og ned, men må leeene meg bakover for å unngå å få en fot opp igjennom halsen min.
Men det finnes altså positive ting ved dette også. Jeg får kooose meg sammen med min kjære Jørn en hel dag i morgen, og gleeeder mag MASSE! Dessuten så slipper mamma og vente så lenge med å få se han ettersom han enda ikke er født. Hun og to av mine søteste lillesøstre kommer nemmlig 10. des. og jo ferskere Max er da, jo mindre slipper de å vente med å få se han :)
Noen gangen inbiller jeg meg at jeg har mer kynnere nå enn før, men jeg misstenker at det bare er ønsketenkning fra min side. Jeg analyserer hver eneste lille vondte i håp om at det er fødselen som er igang. Men lite spennende har skjedd hittil.
Disse stilige bildene tok jeg en dag jeg var ute og gikk tur. Ganske fine synes nå jeg:)
Idag har jeg sovet til klokken 14. Veldig lite typisk meg. Var mye våken i natt pga de fantastiske beina mine som nekter å ligge stille når jeg skal sove. Æsj. Føler meg helt tom (forstå det den som kan) og rar i hele meg. Isted skulle jeg kjøre hjem brodern, og på vei hjem greide jeg til og med å kjøre feil. Jeg tror ikke jeg er helt tilstede...
Det er ikke til å stikke bak en stol at jeg begynner å bekymre meg litt for at den bebisen vil være megasvær når den engang kommer. De lærde sier at de ikke vokser noe særlig etter uke 40, men det ligger sannelig å ganger godt i bakhodet mitt likevel. Det frister mer å føde en pitteliten Max liksom. han føles alt annet enn pitteliten ut. Han har blitt mye mer aktiv de siste dagene, og jeg kan noen ganger ikke stå vanlig rett opp og ned, men må leeene meg bakover for å unngå å få en fot opp igjennom halsen min.
Men det finnes altså positive ting ved dette også. Jeg får kooose meg sammen med min kjære Jørn en hel dag i morgen, og gleeeder mag MASSE! Dessuten så slipper mamma og vente så lenge med å få se han ettersom han enda ikke er født. Hun og to av mine søteste lillesøstre kommer nemmlig 10. des. og jo ferskere Max er da, jo mindre slipper de å vente med å få se han :)
Noen gangen inbiller jeg meg at jeg har mer kynnere nå enn før, men jeg misstenker at det bare er ønsketenkning fra min side. Jeg analyserer hver eneste lille vondte i håp om at det er fødselen som er igang. Men lite spennende har skjedd hittil.
Disse stilige bildene tok jeg en dag jeg var ute og gikk tur. Ganske fine synes nå jeg:)
onsdag 17. november 2010
40 uker og ingen baby i sikte....
Jeg hadde egentlig planer om å føde idag. Syntes 17.11. ville vært en ypperlig bursdagsdato. Men babyen hadde ikke helt fått det med seg. Så han ligger trygt og godt i magen til mamma'n sin og holder på å plaget vettet av henne med div. vondter. Tenker han trener opp tolmodigheten min. Slik at jeg har litt å gå på når han skal begynne med ablegøyene sine. Dette er hvertfall en skikkelig tålmodighetsprøve!
Når hodet hans er festet og han vrir litt på det og sånt, så stikker det så inderlig ned i symfysen at jeg tror jeg skal døøø. Tegn på modning sier jordmor, og jeg er jo forsåvidt fornøyd med det. Men når jeg ikke kan gå som et vanlig menneske er det ikke noe gøy mere. Det stikker noen ganger til i korsryggen også så jeg går omtrent i knestående, og så forsvinner det like brått som det kom
Igår hadde jeg hyppige kynnere. Jeg gikk å ventet på at de skulle bli vonde, men de ble de aldri. Har en del kynnere idag og, men det gjør aldeles ikke vondt. Dessverre. Dessuten er jeg kvalm og uggen. Har hørt at mange har disse "tegnene" før de føder, men det frister ikke å ha det slik stort mer nå altså. Mange plages jo i flere uker før fødselen av vonde maserier og slikt.
Når jeg kommer litt mer til meg selv skal jeg halte meg ut på en spasertur. Igår fikk jeg meg en skikkelig styreøkt på rygg, bryst og armer. Det helper litt på psyken min når jeg får være i aktivitet, ellers er det lett å føle seg litt nedfor når ting ikke går heelt min vei. Sånn f.eks.at Max ikke finner veien ut når jeg hadde planlagt!
Igår ringte min kjære Jørn fra jobben og spurte om jeg kunne gjøre han en tjeneste. Jeg svarte selvfølgelig ja, og ble lettere overrasket da han sa "gå på apoteket og kjøp 1/2 liter lakserolje og ta den på styrten". Hmm.... Utålmodig pappa også? Dete fristet ikke veldig å gjøre det da. Så jeg dro heller og handlet litt julegaver og kalendergaver:) Jormoren sier at jeg har en typisk fødekropp og at hun trodde jeg kom til å føde i løpet av uken. Jeg håper hun har rett!
- Jeg sprekker snart...
mandag 15. november 2010
4 dager til termin
Og spenningen stiger. Jeg har hele tiden hatt en følelse av og trodd at Max ville komme før 19. nov. Og jeg velger å fortsette og tro det til det motsatte evt er bevist. Det betyr at småen begynner å få dårlig tid. Jeg er nesten heeeeelt sikker på at han hvertfall er her i løpet av uken. Jørnepappa'n begynner også å bli alvorlig spent nå, og det samme gjelder kommende besteforeldre og tanter. Kanskje noen spente onkler rundtomkring også, men de er liksom ikke så gira ;)
Magen min som jeg har vært så glad i lenge nå begynner å bli meg en sann plage. Folk peller på den i tide og utide. Før syntes jeg det var helt okay, men nå er jeg lei. Spesielt når de samtidig forteller om hvor lenge de gikk over termin og hvor grusomt det er å føde. Jeg merker at jeg gjerne vil være helt i fred med ballongmagen. Bare gjemme den bort. Late som jeg ikke er gravid i det hele tatt for å slippe den ekstra oppmerksomheten det medfølger... Det er jo alt annet enn enkelt da. Jeg har enda ikke innsett at jeg ikke kan smyge meg sidelengs forbi folk og ting uten å rive de/det med meg med kula.
Ellers blir det storsett bare værre og værre å være gravid. Fordelen er jo at for hver dag som går er det èn dag minde til jeg får møte lillegutt. Bekkent verker og jeg halter. Jeg har gått tur en time idag, og det gikk saaaakte for si det sånn. Plutselig føles det som om noen setter kniver i siden på meg, så jeg må bare stoppe opp. DA føler jeg meg lite sporty da! Og kynnere kommer som bare det når jeg går tur, selv om jeg går i musetempo. Men jeg blir mest glad når jeg får vondt. For da kaaaan det jo hende fødselen er igang?! Den har ikke vært det enda, men plutselig skjer det vel.
Vel, jeg har en veldig smart og snill mann. Han har nemlig sagt at hvis Max drøyer skal vi gjøre noe morsomt sammen i helgen. Og det er ikke mer som skal til for å glede mitt hjrte:) Siden "vi" driver og pusser opp her i huset, er det ikke mye vi har fått vært sammen i det siste. Så hvis Max enda ikke har kommet til helgen, så kommer jeg ikke til å bli så lei meg som jeg ellers ville blitt:)
Jeg har jo en liste over saker og ting som jeg skal gjøre mens jeg venter på Max. Nå har jeg tenkt å vaske veggene i gangen. Jeg har sagt til meg selv at når jeg er ferdigvasket kan jeg ta fram julepynten, så da får jeg litt ekstra motivasjon! Og så er det jo de som påstår at runsvasking setter igang fødselen. Det tror jeg ikke på lengre, men det er jo deilig å få det rent så :)
Ønsker dere som er innom en fin uke:)
-Maria
Magen min som jeg har vært så glad i lenge nå begynner å bli meg en sann plage. Folk peller på den i tide og utide. Før syntes jeg det var helt okay, men nå er jeg lei. Spesielt når de samtidig forteller om hvor lenge de gikk over termin og hvor grusomt det er å føde. Jeg merker at jeg gjerne vil være helt i fred med ballongmagen. Bare gjemme den bort. Late som jeg ikke er gravid i det hele tatt for å slippe den ekstra oppmerksomheten det medfølger... Det er jo alt annet enn enkelt da. Jeg har enda ikke innsett at jeg ikke kan smyge meg sidelengs forbi folk og ting uten å rive de/det med meg med kula.
Ellers blir det storsett bare værre og værre å være gravid. Fordelen er jo at for hver dag som går er det èn dag minde til jeg får møte lillegutt. Bekkent verker og jeg halter. Jeg har gått tur en time idag, og det gikk saaaakte for si det sånn. Plutselig føles det som om noen setter kniver i siden på meg, så jeg må bare stoppe opp. DA føler jeg meg lite sporty da! Og kynnere kommer som bare det når jeg går tur, selv om jeg går i musetempo. Men jeg blir mest glad når jeg får vondt. For da kaaaan det jo hende fødselen er igang?! Den har ikke vært det enda, men plutselig skjer det vel.
Vel, jeg har en veldig smart og snill mann. Han har nemlig sagt at hvis Max drøyer skal vi gjøre noe morsomt sammen i helgen. Og det er ikke mer som skal til for å glede mitt hjrte:) Siden "vi" driver og pusser opp her i huset, er det ikke mye vi har fått vært sammen i det siste. Så hvis Max enda ikke har kommet til helgen, så kommer jeg ikke til å bli så lei meg som jeg ellers ville blitt:)
Jeg har jo en liste over saker og ting som jeg skal gjøre mens jeg venter på Max. Nå har jeg tenkt å vaske veggene i gangen. Jeg har sagt til meg selv at når jeg er ferdigvasket kan jeg ta fram julepynten, så da får jeg litt ekstra motivasjon! Og så er det jo de som påstår at runsvasking setter igang fødselen. Det tror jeg ikke på lengre, men det er jo deilig å få det rent så :)
Ønsker dere som er innom en fin uke:)
-Maria
fredag 12. november 2010
Syltelabber og sånt
Sukk altså. Nå kommer alt på en gang her! Igår bøyde jeg meg tilfeldigvis og skuet ned over magen. Ikke så god utsikt den veien, men jeg så det nok. Den ene ankelen har blitt minst dobbelt så stor! Og den andre nesten dobbelt så stor. Det var ikke et pent syn. Skikkelig syltelabber. MEN jeg kan jo trøste meg med at det kaaaanskje har noe med det sjokkerende tallet på vekta her om dagen å gjøre da. Dessuten er jeg glaad fo at jeg ikke har pølsefingre og forvokst ansikt. Enda hvertfall.
Og bare for å føye til en ting til. Her om dagen kunne jeg plutselig ikke gå. Jeg bare reiste meg opp, men det var teknisk umulig å legge noe som helst vekt på mitt venstre bein uten å dø av smerte. Det må ha skjedd noe rart noe inni bekkenet mitt. Det er litt bedre nå, men jeg vagger jo rundt som en annen tippoldemor som har glemt rullatoren.
Ikke mer å hente her altså. Nå vil jeg ha den babyen UT!
Og bare for å føye til en ting til. Her om dagen kunne jeg plutselig ikke gå. Jeg bare reiste meg opp, men det var teknisk umulig å legge noe som helst vekt på mitt venstre bein uten å dø av smerte. Det må ha skjedd noe rart noe inni bekkenet mitt. Det er litt bedre nå, men jeg vagger jo rundt som en annen tippoldemor som har glemt rullatoren.
Ikke mer å hente her altså. Nå vil jeg ha den babyen UT!
onsdag 10. november 2010
39 uker og desto mer lei....
Nå har fødelysten meldt seg. Jeg har vel aldri før gått rundt å ønsket meg vondt. Jeg går rundt å kjenner etter så godt jeg kan om jeg ikke har litt vondt i her eller der. Og blir like glad hver gang jeg kjenner et lite stikk. Og skuffet hver gang jeg må innse at jeg har slett ikke vondt...
Dette bildet er tatt for et par uker siden. Jeg er rimelig lei av det meste nå, også av å ta bilder av magen. Den har vel kanskje blitt litt større den siste uken, men det er fremdeles den samme magen....
Idag var jeg hos jordmor. Alt sto bra til. Men jeg fikk et lite sjokk hva som angår min vekt. jeg hadde gått opp 4 kg på to uker!!!! *sjokk*. Jordmor så ar det var helt normalt og at det var fin vektøkning siden jeg da hadde gått op ca 10 kg i svangerskapet til sammen. Når jeg tenker på all sjokoladen og julebrusen i det siste er det vel ikke så rart, da... Hun tok en titt på lillegutt i magen også, og han hadde det helt utmerket der. Han vokser som han skal nå, og jordmor tippet at han ville være ca 3500 g ved fødselen. Helt gjennomsnittelig med andre ord. Han gjorde pustebevegelser og bevegelsene hans var som de skulle, og det var normal mengde fostervann. Når vi så han i profil synes jeg han lignet på Jørn. Det er noe med nesen om munnen hans som jeg synes minner litt om pappas. Det blir så spennende å se hvordan han egentlig er når han kommer ut.
Halsbrannen min har virkelig nådd nye høyder i det siste. Det bare velter seg opp magesyre nede i halsen min føles det som, akkurat som når man kaster opp, bare at det ikke kommer opp, det ligger liksom bare nedi halsen, og svir som bare det nede i brystet. Det hjelper nok ikke på at jeg elsker sterk mat som gjerne framkaller halsbrann da. Men jeg heller i meg samarin, og jeg inbiller meg at det hjelper litt. Nå har jeg snart mumset i meg 1/2 ananas (skal visst være med på å sette igang fødselen...), og det var heller ikke fin mat for halsbrann.
De urolige beina mine gjør at jeg holder på å gå ut av mitt gode skinn på nattestider. I natt måtte jeg nok en gang stå opp og vandre rundt her. Jeg var dødssliten og trøtt, og etter noen timer med spasering rundt på kjøkkengulvet sovnet jeg visst. Det førte jo til at jeg var lite menneske idag, og jeg har sovet noen timer på formiddagen. Jeg vet egentlig ikke hvor bra det er, for nå vet jeg at jeg ikke er nok trøtt i kveld til at jeg får sove. Oooooond sirkel altså! Jeg får kun sove når jeg er så trøtt at jeg holder på å forgå...
Håper virkelig at dette er siste gangen jeg sitter og skriver ukesrapport. Etter såpass lang tid med baby i magen ser jeg virkelig fram til å få kroppen min for meg selv igjen. Jeg skal være LYKKELIG den dagen fødslen er igang...
Idag var jeg hos jordmor. Alt sto bra til. Men jeg fikk et lite sjokk hva som angår min vekt. jeg hadde gått opp 4 kg på to uker!!!! *sjokk*. Jordmor så ar det var helt normalt og at det var fin vektøkning siden jeg da hadde gått op ca 10 kg i svangerskapet til sammen. Når jeg tenker på all sjokoladen og julebrusen i det siste er det vel ikke så rart, da... Hun tok en titt på lillegutt i magen også, og han hadde det helt utmerket der. Han vokser som han skal nå, og jordmor tippet at han ville være ca 3500 g ved fødselen. Helt gjennomsnittelig med andre ord. Han gjorde pustebevegelser og bevegelsene hans var som de skulle, og det var normal mengde fostervann. Når vi så han i profil synes jeg han lignet på Jørn. Det er noe med nesen om munnen hans som jeg synes minner litt om pappas. Det blir så spennende å se hvordan han egentlig er når han kommer ut.
Halsbrannen min har virkelig nådd nye høyder i det siste. Det bare velter seg opp magesyre nede i halsen min føles det som, akkurat som når man kaster opp, bare at det ikke kommer opp, det ligger liksom bare nedi halsen, og svir som bare det nede i brystet. Det hjelper nok ikke på at jeg elsker sterk mat som gjerne framkaller halsbrann da. Men jeg heller i meg samarin, og jeg inbiller meg at det hjelper litt. Nå har jeg snart mumset i meg 1/2 ananas (skal visst være med på å sette igang fødselen...), og det var heller ikke fin mat for halsbrann.
De urolige beina mine gjør at jeg holder på å gå ut av mitt gode skinn på nattestider. I natt måtte jeg nok en gang stå opp og vandre rundt her. Jeg var dødssliten og trøtt, og etter noen timer med spasering rundt på kjøkkengulvet sovnet jeg visst. Det førte jo til at jeg var lite menneske idag, og jeg har sovet noen timer på formiddagen. Jeg vet egentlig ikke hvor bra det er, for nå vet jeg at jeg ikke er nok trøtt i kveld til at jeg får sove. Oooooond sirkel altså! Jeg får kun sove når jeg er så trøtt at jeg holder på å forgå...
Håper virkelig at dette er siste gangen jeg sitter og skriver ukesrapport. Etter såpass lang tid med baby i magen ser jeg virkelig fram til å få kroppen min for meg selv igjen. Jeg skal være LYKKELIG den dagen fødslen er igang...
mandag 8. november 2010
Babyshower!
På lørdag fikk jeg meg en skikkelig overraskelse. Mine kjære venner hadde arrangert et babyshower uten at jeg hadde den fjerneste aning!
Det gikk for seg slik at Jørn sa at vi skulle finne på noe på lørdagskvelden. Han sa ikke noe om hva vi skulle, han bare nevnte en ny fiskerestaurant ved brygga, at vi kanskje skulle ta en titt der. Jeg forventet absolutt ikke at det var noe overraskelse på gang, og det faktum at jeg er utrolig lettlurt og lite nysgjerrig gjorde det nok enkelt for de fleste. Så vi satte oss i bilen og kjørte. Jørn tok veien til bedehuset der menigheten holder til, og da jeg spurte hvor vi skulle sa han at han skulle skru ut noen skruer av en lampe. Og det er jo bare typisk Jørn at han alltid "skal bare" et par småting, så jeg fattet enda ingen misstanke. Da vi kom fram så jeg at det var mange kjente biler utenfor, og undret meg noe. "Her er det visst flere, hva er det som foregår her?" sa jeg. "Kanskje det er noen som har bursdag snart" sa Jørn. Jeg så for meg noen som satt inne det og planla et eller annet bursdagsselskap for noen andre, samtidig som jeg lurte på hvorfor de hadde tent fakler som brant så fint på trappa. Da vi gikk inn døra syntes jeg det var en underlig stemning der inne. Plutselig så jeg festkledde mennesker og nydelige dekket bord med lyseblå servietter og stearinlys, og morsom bordpynt i form av fotballsjokolader! Jeg ble så overrasket at jeg visste ikke hva jeg skulle si!
Vi hadde en mega-hyggelig kveld med alt for mange søøøøte kaker, Maxegutt fikk presanger som JEG fikk åpne, hehe, og vi hadde en lek som i hovedsak gikk ut på å ikke si ordet "baby". Da mistet man nemmlig klesklypa. Og den som hadde flest klesklyper til slutt, vant. Ikke så lett skal jeg si dere! Dessverre fikk jeg ikke tatt noen bilder, men det ble et minne for livet uansett! TUSEN TAKK til dere som var med på å stelle i stand dette lureriet!
Det gikk for seg slik at Jørn sa at vi skulle finne på noe på lørdagskvelden. Han sa ikke noe om hva vi skulle, han bare nevnte en ny fiskerestaurant ved brygga, at vi kanskje skulle ta en titt der. Jeg forventet absolutt ikke at det var noe overraskelse på gang, og det faktum at jeg er utrolig lettlurt og lite nysgjerrig gjorde det nok enkelt for de fleste. Så vi satte oss i bilen og kjørte. Jørn tok veien til bedehuset der menigheten holder til, og da jeg spurte hvor vi skulle sa han at han skulle skru ut noen skruer av en lampe. Og det er jo bare typisk Jørn at han alltid "skal bare" et par småting, så jeg fattet enda ingen misstanke. Da vi kom fram så jeg at det var mange kjente biler utenfor, og undret meg noe. "Her er det visst flere, hva er det som foregår her?" sa jeg. "Kanskje det er noen som har bursdag snart" sa Jørn. Jeg så for meg noen som satt inne det og planla et eller annet bursdagsselskap for noen andre, samtidig som jeg lurte på hvorfor de hadde tent fakler som brant så fint på trappa. Da vi gikk inn døra syntes jeg det var en underlig stemning der inne. Plutselig så jeg festkledde mennesker og nydelige dekket bord med lyseblå servietter og stearinlys, og morsom bordpynt i form av fotballsjokolader! Jeg ble så overrasket at jeg visste ikke hva jeg skulle si!
Vi hadde en mega-hyggelig kveld med alt for mange søøøøte kaker, Maxegutt fikk presanger som JEG fikk åpne, hehe, og vi hadde en lek som i hovedsak gikk ut på å ikke si ordet "baby". Da mistet man nemmlig klesklypa. Og den som hadde flest klesklyper til slutt, vant. Ikke så lett skal jeg si dere! Dessverre fikk jeg ikke tatt noen bilder, men det ble et minne for livet uansett! TUSEN TAKK til dere som var med på å stelle i stand dette lureriet!
fredag 5. november 2010
Termin!!!!
Ja faktisk. Nå har "termintiden" startet. Max kan komme når som helst. I løpet av de neste fire ukene. Siden pluss/minus fjorten dager fra termindatoen faktisk regnes som termin. Det føles litt rart. Etter å ha vært gravid i 38 uker er jeg snart ikke gravid lengre! Det føles som jeg skal ut på en reise, jeg sitter med kofferten klar til avreise, men jeg vet liksom ikke når toget kommer! Man kan bli smårar av mindre.
Nå har Max og jeg feiret den begynnende termin med en treningsøkt. Deilig det. Og litt solarium. Dog ikke så deilig ettersom å ligge på ryggen ikke lenger er aktuelt. Jeg har dessuten kjøpt klementiner og et juleblad, så nå kan helgen bare starte! Og når det gjelder deg Max, så kan du godt bare komme i løpet av helgen. Jeg gleder meg sånn til å se deg og ta på deg, snuse, susse og koooose deg!
Tenk at snart ventetiden er over.... Snaaart....
Nå har Max og jeg feiret den begynnende termin med en treningsøkt. Deilig det. Og litt solarium. Dog ikke så deilig ettersom å ligge på ryggen ikke lenger er aktuelt. Jeg har dessuten kjøpt klementiner og et juleblad, så nå kan helgen bare starte! Og når det gjelder deg Max, så kan du godt bare komme i løpet av helgen. Jeg gleder meg sånn til å se deg og ta på deg, snuse, susse og koooose deg!
Tenk at snart ventetiden er over.... Snaaart....
torsdag 4. november 2010
38 uker!
Idag er jeg 38 uker og en dag på vei. Alle bildene er tatt igår, altså på den nøyaktige 38+0-dagen. Da kvelden kom og jeg satte meg ned ved pc'n var jeg så trøtt at jeg ikke fikk gjort noe fornuftig. Så da kommer det et innlegg idag. Jeg begynner å bli ganske sprekkeferdig. Først nå begynner bevegelsene til lille Max å bli direkte vonde. Det kan føles som han tar spensthopp inni der. At han protesterer vilt mot at hybelen har blitt så liten for han, og han bare presser magen ut alle veier på en gang. Noen ganger sparker han til midt i miste-pusten-punktet, og andre ganger er det den stakkars blæra mi han bruker som boksepute. Men jeg er glad jeg kjenner at han er der. Kommer nok til å savne både sparkene, og spesielt magen når han er ute. Uansett hvor ubehagelig ting kan være nå.
Magen er virkelig overalt. Når jeg skal åpne opp en skapdør glemmer jeg at jeg har denne megaklumpen og smeller skapdørene rett i magehuset. Stakkers Max, han blir utsatt for litt av hvert.
Jeg skulle virkelig ønske at jeg visste når han har tenkt å komme ut. Når jeg ikke merker noe særlig forandring har jeg liksom ingen aning! Sist jeg var hos jordmor spurte hun om jeg kjente mye nedpress siden han hadde holdt på å kjøre hodet sitt nedover. Men det gjør jeg igrunn ikke. Bare litt. Og det har jeg jo kjent lenge.
Her om dagen var jeg å trente. Tok en real bein økt i håp om at Max skulle ta hintet og komme dettende ut. Men det gjorde han ikke. Knebøy går fremdeles greit. Men utfall kommer jeg ikke til å ta igjen før bebien er ute. Det føltes seriøst som om bekkenet skulle dette fra hverandre da jeg var ferdig. Og jeg som aldri har hatt bekkenvondt.
Håper bare han snart finner ut at han vil ut. Jeg kommer sikkert å få sjokk den dagen jeg skjønner at det er noe på gang. Det er vanskelig å forestille seg at man skal få en bebis fra inni magen i armene....
Til slutt har jeg sammenlignet to mager med to uker imellom. Og det er ikke akkurat vanskelig å se at den har vokst.
Her skinner solen, så jeg tror jeg skal spandere en spasertur på meg.
-Maria
tirsdag 2. november 2010
Jordmortimen idag
Jormødre er noen unike mennesker. Iallefall de jeg har møtt til nå. Vennlige, forståelsesfulle, kunnskapsrike, og så har de en evne til empati som ikke ligner noe annet jeg før har sett. Ikke hos mennesker som "bare" skal gjøre jobben de får betalt for hvertfall! De ser vel ikke stort annet enn gravide damer hele dagen, men alikevel så får de seg til å virke interessert i mitt svangerskap! Som om det er noe unikt! (alle svangerskap er vel det, men altså.....) Jeg må bare si at jeg er imponert over jobben de gjør. Det er liksom ikke som å være hos legen som sier med hele seg at; "ikke still så mange teite spørsmål nå da, skjønner du ikke at det er andre som venter etter deg?!" Og nesten jager deg ut av kontoret før du har sagt "god dag".
Derfor liker jeg timene hos jordmor utrolig godt. Alt sto bra til med oss begge. Blodtrykk var litt høyere nå enn tidligere, men likevel ikke for høyt, 120/70. Urinstixen var negativ, og sf-målet følger kurven sin for tiden, og ligger rett under streken. Hodet sitter bom fast, og hjertelyden til lillemann var jevn og fin og lå på 140-150 slag pr min. Hun bemerket at babyen lå veldig godt oppunder ribbeina mine, og det kan man jo trygt si at jeg hat oppdaget. Har aldri trodd at det skulle gjøre så inderlig vondt å bøye seg fremover... Dessuten snakket vi litt om fødselen og litt om amming, og jeg føler med litt beroliget etter å ha snakket med noen som vet hva det dreier seg om. Føler meg ganske blank der, det er jo første gang, og vaskelig å ha noen forventinger om hvordan jeg ønsker at det skal bli. Men som hun sa, så var det bare om man hadde den innstillingen at man tok det litt som det kommer.
Det å gi slipp på den kontrollen man gjerne vil ha over kroppen og livet sitt føles litt rart. Jeg er litt kontrollfreak. Det er umulig å si hvilken dag babyen kommer til å bli født, og umulig å forutsi hvordan fødselen kommer til å bli. Jeg tror jo det kommer til å gå bra, men det er jo umulig å ikke undre seg litt. Ikke minst på hvordan livet kommer til å bli med Maxegutt i hus. Men mest av alt så gleder jeg meg lykkelig <3
Derfor liker jeg timene hos jordmor utrolig godt. Alt sto bra til med oss begge. Blodtrykk var litt høyere nå enn tidligere, men likevel ikke for høyt, 120/70. Urinstixen var negativ, og sf-målet følger kurven sin for tiden, og ligger rett under streken. Hodet sitter bom fast, og hjertelyden til lillemann var jevn og fin og lå på 140-150 slag pr min. Hun bemerket at babyen lå veldig godt oppunder ribbeina mine, og det kan man jo trygt si at jeg hat oppdaget. Har aldri trodd at det skulle gjøre så inderlig vondt å bøye seg fremover... Dessuten snakket vi litt om fødselen og litt om amming, og jeg føler med litt beroliget etter å ha snakket med noen som vet hva det dreier seg om. Føler meg ganske blank der, det er jo første gang, og vaskelig å ha noen forventinger om hvordan jeg ønsker at det skal bli. Men som hun sa, så var det bare om man hadde den innstillingen at man tok det litt som det kommer.
Det å gi slipp på den kontrollen man gjerne vil ha over kroppen og livet sitt føles litt rart. Jeg er litt kontrollfreak. Det er umulig å si hvilken dag babyen kommer til å bli født, og umulig å forutsi hvordan fødselen kommer til å bli. Jeg tror jo det kommer til å gå bra, men det er jo umulig å ikke undre seg litt. Ikke minst på hvordan livet kommer til å bli med Maxegutt i hus. Men mest av alt så gleder jeg meg lykkelig <3
mandag 1. november 2010
Foreldrepermisjon og fødemåneden
29. okt startet herved min foreldrepermisjon! Det å vite at man ikke lenger er sykemeldt, men har permisjon, er faktisk ganske deilig. Liker ikke helt tittelen sykemeldt. Og idag er selveste 1. nov. første dagen i den måneden som Max skal bli født! Med mindre han presterer å nedkomme skikkelig over tiden da, type ellvedager over tremin...
Innimellom all denne utålmodigheten min skal jeg være så ærlig å innrømme at den kommer noen små øyeblikk hvor jeg tenker at jeg kunne godt vært gravid for alltid. Å innse at livet mitt snart kommer til å bli snudd opp-ned av en liten babygutt er vanskelig. Nesten så jeg ikke tror på det. Det kan ikke være sant. Hele svangerskapet må være en stor missforståelse... Med to uker og fire dager, eller bare 18 dager om du vil, igjen til den magiske 19. nov. kan man nesten få litt panikk! Det er jo ikke lenge til i det heeele tatt! Skal si tankene mine får kjørt seg om dagen. Jeg føler meg som et lite barn som gleder seg til julaften. Men jeg vet ikke helt når den kommer, vet bare at det er snart. Og inners inne vet jeg at det er SANT. Jeg har et ufødt barn i magen. Made by Jørn & Maria. Det kommer til å ligne litt på oss?! Personlighet, utseende, væremåte....
Dette må være et av livets største undre...
Bildet er hentet fra google
Abonner på:
Innlegg (Atom)