42 uker!!!

Nå begynner det bokstavelig talt å gå for langt. Nå kommer Max om et par strakser enten han vil eller ikke! Så nå har jeg gått min siste gåtur med gravidmagen min. I 11 minus. Fortsetter dette været blir det dårlig med trilleturer på oss. Heldigvis har Max en pappa som meeer enn gjerne passer han mens mamman gjør andre ting. Det eneste jeg MÅ gjøre er jo å amme. Og det kan vel fort bli mye av det, men jeg skal nok greie å få meg et par pauser i ny og ne hvis jeg kjenner at behovet melder seg.

I kveld skal jeg lage min siste middag før Max blir født. Og den blir nok (som vanlig) sterk. Veldig sterk. Taco med dunderchilipulver i. Nam. Sterk mat blir det vel ikke så veldig mye av så lenge jeg er matfatet til Max.

Virkeligheten går ikke opp for meg. Jeg som har forberedt meg siden 18. mars 2010 på å bli mamma kan vel ikke si at jeg føler meg så veeeldig mye klarere nå enn den gangen. Spesielt ikke nå som jeg har gått nesten to uker over termin og ingenting har skjedd. Spenningen som steg og steg da 19. november nærmet sank liksom litt igjen da datoen passerte og dagene gikk. Men nå har jeg ikke mer tid å forberede meg på. Jeg er øyeblikkelig MAMMA!

Neida, jeg har ikke født/ jada, jeg er gravid enda

Her kommer et bilderas fra en aldri så liten photoshoot med Stine i snøen. Jeg kan jo si så mye som at det var kaldt. Ellers har vi en koselig 1. søndag i advent. Snøstormen øker julestemningen mange hakk selv om jeg kjente at jeg ble litt lei meg da jeg akkuart hadde brukt en god time på å måke hele inkjørselen for 1/2 meter snø, og da jeg var ferdig syntes det ikke.....

Anyway, her kommer bildene:

Åkej, det ble jo sykt mange da, men dette er vel noe av det siste vi så til den magen, så da får det gå...

Strekkmerker!

*SUKK*
Der kom strekkmerkene også. Det er opptil flere av de også. Minst to som jeg kan se pluss et på "undersiden" av magen. Fremdeles ingen baby. Og jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange dager jeg har gått over termin nå. Hvor mange ganger jeg har støvsugd og vasket gulv og dass og det som er for at alt liksom skulle være klart til jeg måtte føde. Og hvor mange ganger jeg har haltet meg gjennom vonde gåturer fordi det liksom skal hjelpe å sette igang fødselen. Humøret er på bristepunktet og motløsheten tar snart knekken på meg. :(

41 uker

Og jeg er mer gravid enn noen gang! Lillegutt i magen gir ikke det MINSTE lille tegn på at han har tenkt å komme ut noen gang som helst egentlig... Han bare breier seg ut inni der og koooser seg i det alt for lille bassenget sitt.

Var på kontroll hos jordmor idag. Hun tok en titt på bebis med ul, for å sjekke om han hadde det bra og at det var normale mengder fostervann inni der. Alt så bra ut. Han følger vekstkurven sin, og hun forsikret meg nok en gang om han ikke kom til å være en spesielt stor baby. Jeg er dog ikke sikker på hva som ligger i begrepet "stor" og ville heller født en på 3 kg enn en på 4.

På fredag skal jeg tilbake for undersøkelse og da ringer hun til sykehuset i Tønsberg og får time til meg der, så regnet hun med at fikk komme onsdag eller torsdag. Jeg håper virkelig at han kommer før det så jeg slipper å bli satt i gang. Det er visst sånn at når fødselen blir satt igang blir den gjerne både lengere og tyngere/vanskeligere eller hva jeg skal si. Og det liker jeg ikke.

Jeg prøver å bruke dagene til å være så aktiv som mulig, men når man føler seg som et fjell er det sannelig ikke så godt å holde et spesielt høyt tempo hele dagen. Jeg har mistet all tro på at fysisk aktivitet kan sette fødselen igang, det eneste som skjer er at man får enda mer vondt på diverse steder enn man hadde først. Men uansett er det deilig med frisk luft og å bevege seg, så jeg kommer nok ikke til å slutte med det. Jeg har forøvrig vært stuptrøtt de siste dagene, og sovet en god del innimellom.....

Max er stort sett ganske så aktiv om dagene. Jeg er lut lei av å vente på han, men gleder meg mest til jeg faktisk skal få se den lille guttebebisen som har ligget så lenge inni magen min.

3. dag på "overtid"

..........................................................

Nå vurderer jeg å gå i hi eller rett og slett i dvale og komme fram igjen samtidig som Max. Men alvorlig talt så kan jeg jo ikke det. Istedet skal jeg ut å gå tur. I verdens største jakke. Med stor hette. Så ingen kan kjenne meg igjen og tute ørene mine fulle av at "du må jo skjønne at du skal føde nå!!" jada. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg vel den ungen vært ute for lengst. Noen ganger synes til og med jeg det er best å la ting skje i sitt eget tompo. Jeg er hvertfall ikke villig til å gjøre hva som helt for å få ungen ut. Og ja -den er jeg som sitter her og skriver. HAN KOMMER NÅR HAN ER KLAR!

1. dag på "overtid"

Ja for det er jo egentlig ikke ordentlig overtid før det har gått to uker! Men for meg er dette også overtid... For hver dag som går blir det bare større og større sannsynlighet for at småen kommer! Idag har jeg tenkt til å trene. Skikkelig. Tungt. Kanskje det funker idag....

Ellers så har jeg støvsuget og vasket litt idag. Fikk det plutselig for meg at det måtte være rent og ryddig her når lillegutt skulle komme slik at jeg ikke trengte å starte med det med en gang jeg kommer hjem fra sykehuset. Men det kan vel hende jeg må dra fram støvsugeren  noen ganger til iløpet av dagene som kommer...

19.11.2010

Den store dagen har kommet. Og snart gått.... Den ble visst ikke så stor likevel. Men det er jo bare en dato. Og jeg fikk feil -igjen! Var jo så sikker på at småen skulle ha vært her nå. Istedet sitter jeg her som en strandet hval og tror at den ungen aldri har tenkt å komme ut. Det blir bare mer og mer vanskelig å forestille seg at jeg faktisk skal bli mamma. At den store kulen jeg har midt på magen bare skal forsvinne. At jeg noen gang skal bli i stand til å dra på meg mine gode gamle jeans. At jeg skal kunne løpe og hoppe likeså. Greier ikke lenger å se det for meg.

Idag har jeg sovet til klokken 14. Veldig lite typisk meg. Var mye våken i natt pga de fantastiske beina mine som nekter å ligge stille når jeg skal sove. Æsj. Føler meg helt tom (forstå det den som kan) og rar i hele meg. Isted skulle jeg kjøre hjem brodern, og på vei hjem greide jeg til og med å kjøre feil. Jeg tror ikke jeg er helt tilstede...

Det er ikke til å stikke bak en stol at jeg begynner å bekymre meg litt for at den bebisen vil være megasvær når den engang kommer. De lærde sier at de ikke vokser noe særlig etter uke 40, men det ligger sannelig å ganger godt i bakhodet mitt likevel. Det frister mer å føde en pitteliten Max liksom. han føles alt annet enn pitteliten ut. Han har blitt mye mer aktiv de siste dagene, og jeg kan noen ganger ikke stå vanlig rett opp og ned, men må leeene meg bakover for å unngå å få en fot opp igjennom halsen min.

Men det finnes altså positive ting ved dette også. Jeg får kooose meg sammen med min kjære Jørn en hel dag i morgen, og gleeeder mag MASSE! Dessuten så slipper mamma og vente så lenge med å få se han ettersom han enda ikke er født. Hun og to av mine søteste lillesøstre kommer nemmlig 10. des. og jo ferskere Max er da, jo mindre slipper de å vente med å få se han :)

Noen gangen inbiller jeg meg at jeg har mer kynnere nå enn før, men jeg misstenker at det bare er ønsketenkning fra min side. Jeg analyserer hver eneste lille vondte i håp om at det er fødselen som er igang. Men lite spennende har skjedd hittil.

Disse stilige bildene tok jeg en dag jeg var ute og gikk tur. Ganske fine synes nå jeg:)